Høymiddelalder i Norge - Jonas

Kong Sigurd Jorsalfares død

1130

Norge var i en periode med fred og stabilitet frem til kong Sigurd Jorsalfares død (1090-1130). Etter hans død ble det uenigheter og borgerkriger som førte til en urolig tid. Sagaskrivere og historikere beskriver dette som et tidsskille i vikingtiden.

Borgerkrigstiden 1130-1240

1130

Årsaken til disse borgerkrigene var at alle som var kongssønner kunne kreve kongemakt (tronfølgereglene) samtidig som det var tillatt at flere konger kunne styre landet samtidig (samkongedømme). I tillegg ble det konflikter mellom de som støttet kirken (baglerne) og opprørerne (birkebeinerne). På denne tiden var det også stor befolkningsvekst i landet og trangere kår i bondesamfunnet som også var faktorer på borgerkrigene.

Norge egen kirkeprovins

1152

Den norske kirken var underlagt erkebispesetet i Hamburg-Bremen på 1000-tallet. I 1152-1153 ble Norge en egen kirkeprovins, der erkebispesete var i Nidaros der kirkene ble direkte underlagt av paven i Roma. Dette førte til at det ikke ble noen mellomledd i kommunikasjonen mellom partene. Kirken fikk rettigheter til å utnevne biskoper og prester, omfattet 11 bispedømmer - fem i Norge og seks ute på øyene vest i havet. Dette ga Kirkene inad i Norge mer frihet til å styre og bestemme.

Magnus Erlingsson

1163

Magnus Skakke (1156-1184) regnes som den første kongekroningen i Norden. Magnus var ikke kongssønn, men av kongeslekt på morssiden, siden Erling Skakke var gift med en datter av Sigurd Jorsalfare, fikk kirkens velsignelse og støtte til kongsgjerningen, ble etter hvert en ny tronfølgelov der Norge skulle være et enekongedømme - eldste ektefødte kongssønn hadde førsteretten til tronen

Tronfølgerloven blir vedtatt

1163

Etter kroningen av Magnus Erlingsson ble det vedtatt en ny tronfølgelov der Norge skulle være et enekongedømme. Det vil si at det var kun en kongeslekt som skulle få styre landet, der den eldste ektefødte kongssønnen hadde førsteretten til tronen. Etterhvert skulle 12 bønder fra hvert bispedømme gå sammen å ta beslutning om den som krevde tronen var skikket, klarte å styre rettferdig og stp for valgene sine. Gjennom tronfølgeloven, viser dette at kirken hadde stor innflytelse for utformingen.

Sverre Sigurdsson

1176

I 1176 hevdet Sverre Sigurdsson(1153-1202) at han var kongssønn. Sverres far skal ha vært den norske kongen Sigurd Munn (1133-1155). Sverre var født utenfor ekteskap og oppfostret på Færøyene, der han hadde gått i prestelære. Han ble i 1177 leder for en fattig norsk opprørsflokk som ble kalt for birkebeinerne. Sverre lot seg hylle til konge og utfordret etter hvert kongedømmet til Magnus Erlingsson, støttet av kirken, mektige krefter imot seg men han som sto igjen som seiersherre.

Norgesveldet

1200

Norge ble kalt for Norgesveldet på 1200-tallet, dette fordi at Norge var på sitt største geografisk. På denne tiden var de som er svenske områder (Jemtland, Herjedalen og Båhuslen), øyene Island, Grønland, Færøyene, Shetland (Hjaltland) Orknøyene, Suderøyene (til 1266) og øya Man (til 1266) var alle underlagt den norske kongemakten.

Kroningen av Håkon Håkonsson

1217

Striden mellom birkebeinerne og baglerne varte i lang tid. Den varte resten av Sverre Sigurdssons liv siden etter at han ble konge, men tok ikke slutt før hans barnebarn Håkon Håkonsson (1204-1263) ble konge i 1217. Da kom birkebeinerne i enighet med baglerne og kirken og selve kroningen av Håkon Håkonsson blir kalt for storhetstiden i norsk middelalder.

Ekspansjonstiden

1217

Årene etter kroningen av Håkon Håkonsson, ble kongemakten styrket, styringen fastere organisert, økt folketall og bøndene produserte mer mat, grensene ble utvidet og kontakten med omverdenen ble større. Denne tiden ble kalt for en ekspansjonsperiode der det var et land i vekst.

Opprør mot Håkon Håkonsson

1239

I starten av kongemakten styrte Håkon Håkonsson med Skule Bårdsson (1189-1240) der også Skule var av kongeslekt og styrte en tredjedel av landet. I 1239 gjør Skule opprør mot kong Håkon. Opprøret mislyktes og førte til at Skule ble drept. En som støttet Skule i maktkampen mot kong Håkon var Snorre Sturlason (1179-1241). Da Skules opprør begynte i 1239, rømte Snorre Sturlason fra Norge. To år senere ble Snorre drept hjemme på gården sin på Island, på ordre fra kong Håkon

Ny tronfølgerlov

1260

I 1260 fikk landet en ny tronfølgerlov. Den første tronfølgerloven som ble vedtatt var en kombinasjon av arv og valg gjennom 12 bønder. I denne tronfølgerloven ble det nå kun arvekongedømme. Kongens eldste sønn skulle arve tronen og kongemakten i landet uten noen form for valg. Dette førte til at kirken mistet innflytelse og makt ved utformingen av kongemakten og styringen i landet.

Magnus Lagabøtes landslov

1274

Magnus Lagabøte var kong Håkon Håkonssons sønn, der Magnus Lagabøte innførte en felles lov for hele landet som ble erstattet med den gamle regionale landskapslovene. Magnus fikk tilnavnet Lagabøte grunnet at han forbedret lovene. Landsloven tredde i kraft 1274. For å styrke landets forsvar, ble det bygd flere festninger rundt om i landet etter mønster fra utlandet.

Kirken største jordeier

1300

I høymiddelalderen var det flere og flere som ble leilendinger. Dette var en som leide jord av andre og måtte betale en årlig landskyld (jordleie). Landskylden utgjorde en sjettedel av avlingen på gården og utgiftene ble som oftest betalt med husdyr eller jordbruksprodukter. Rundt 1300-tallet var kirken den største jordeieren, der kirken eide ca. 40 prosent, bøndene ca. 33 prosent det verdslige aristokratiet ca. 20 prosent og kongen på ca. 7 prosent.

Unionstiden med Sverige

1319

I 1319 døde kong Håkon den 5. Han hadde ingen kongesønn, men en kongsdatter som het Ingebjørg. Tronfølgerloven sa at en ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter kunne bli konge i Norge. Hun fikk sønnen Magnus Eriksson, som styrte både Norge og Sverige ettersom at Magnus far var av svensk kongeslekt. Dette førte til en personalunion mellom Norge og Sverige der begge landene hadde en felles konge. Magnus var ikke populær konge, der hans sønn Håkon skulle ta over Norge når han ble gammel nok (1355)

Svartedauden

1349

August 1349 som et handelsskip til Bergen fra England der mannskapet var pestsmittet og spredte seg enormt i Norge. Denne hendelsen regnes som starten på Svartedauden i Norge. Det blir regnet at over halvparten av Norges befolkning døde av svartedauden, der pesten rammet landet flere ganger i ettertid.